Noen av de diagnosene som gir kortvoksthet vil ha synlige tegn som gjør at diagnosen kan stilles med en gang barnet er født. De fleste foreldre vil være helt uforberedt, og siden dette er svært sjeldne tilstander, vil de heller ikke ha kunnskap om hva tilstanden innebærer. Det blir mye å forholde seg til, både praktisk og følelsesmessig. For mange kan dette oppleves som en krise som de kan ha behov for hjelp til å håndtere.

Kortvoksthet har i stor grad vært tema i sagn og eventyr, og kortvokste har vært vist fram som underholdning, for eksempel på sirkus. Dette er en kompliserende følelsesmessig faktor som det ikke alltid er lett snakke om. For noen foreldre kan det være godt å snakke med fagfolk om dette. For andre vil det være helt umulig, og temaet må i så fall ikke bli presset på dem.

Ikke alle barn som er kortvokste har synlige tegn på dette ved fødselen, og de utvikler seg normalt i en periode. Etter en tid kan foreldrene og andre gradvis begynne å undre seg over at barnet ikke vokser eller viser andre tegn på at noe ikke er som det bør være. Denne tiden med uvisshet kan være vond for mange foreldre. De kan føle seg mistrodd, enten ved at helsepersonell legger skylden for manglende vekst på dem, eller ved at de bagatelliserer foreldrenes bekymringer. Det kan være en tid med selvbebreidelser og mange fantasier om hva som kan være galt. Ofte vil det å få en diagnose kunne være en lettelse. Det vil i hvert fall gi foreldrene noe konkret å forholde seg til og være et utgangspunkt for å kunne mestre situasjonen. Noen må imidlertid fortsette å leve uten klar diagnose. Dette gir enda større usikkerhet i forhold til hva som kan forventes av utvikling og mulige vansker fremover, og familien kan trenge tett oppfølging.

I de fleste tilfeller kan det gjøres svært lite for å øke barnets vekst. En del foreldre vil i de første årene lete intenst etter muligheter for dette, for eksempel veksthormonbehandling og muligheter for forlengelsesoperasjoner. Dette er medisinske og etiske temaer der det ikke finnes klare svar på og enighet om hva som er riktig, og foreldre vil kunne få forskjellige råd fra forskjellige personer og miljøer. Alle foreldre har et sterkt ønske om å gjøre det beste for sine barn, og de kan derfor havne i en vanskelig valgsituasjon. Behandling må kanskje settes i gang mens barnet er så lite at det ikke selv kan ta del i avgjørelsen. Spesielt vanskelig kan det være i forhold til forlengelsesoperasjoner, der ubehag og smerte under og etter operasjonene må veies opp mot fordelen av lengre ben eller armer senere i livet.